Jeg vet hvor jeg var og jeg vet når det var at det slo meg at bøker var kilde til mangt. Vi hadde ikke mange bøker. Men vi hadde en bunke bøker der det på ryggen stod «Mitt skattkammer». Jeg stavet meg gjennom disse og ble betatt av de mange språklige vendingene i fortellingene i disse bøkene. Vendinger som var uvant for meg og det muntlige språket jeg omgikkes.

Jeg var kanskje seks år. Eller så var det like før. Og jeg nøt stundene der jeg leste. Tenk å se noe så herlig som tanker uttrykt i setninger, avsnitt og hele tekster? Dette ville jeg ha mer av. Selv om jeg skjønte at dette ville jeg selv aldri kunne skape. Innbundne tekster var bare for de få. Ikke for slike som meg. Dessuten hadde jeg jo ikke engang begynt på skolen.

En av mine eldre søsken fortalte meg om fenomenet «bibliotek» høsten det året jeg var seks år. Og fortalte at nærmeste bibliotek var innen rekkevidde for meg. Det var nemlig i «gammelskolen» som var bare drøyt en kilometer fra der jeg bodde. Og tenk: der kunne man låne bøker.

Jeg husker ikke så mye fra min første utflukt dit. Men jeg husker at jeg gikk dit alene. Og utflukten ble ytterst suksessfull. Uten noe identifikasjon ble jeg reistrert som låner og kunne vandre hjem med en bok. Det var nok å si hva jeg het og når jeg hadde bursdag. En annen tid. Andre systemer. Og tiltro.

Men det fantes noe større enn dette mitt nærmeste bibliotek. Inne i byen skulle det være et mye større bibliotek. Aksjonsradiusen min ble utvidet etterhvert som jeg ble eldre. Og plutselig en dag var jeg i biblioteket i «rødbanken». Der var det veldig høyt under taket. Og hyller høyere enn en etasje strakte seg opp mot taket. Hyller fylt med det som måtte være mange tusen bøker. Og dette veldige landskapet kunne man låne fra, fordype seg i, lære fra.