Fra George Orwell har vi jo blant annet den flotte teksten «Derfor skriver jeg og andre tekster». En tekst som jeg absolutt kjenner meg igjen i. For vi som liker å skrive tekster må jo ha en underlig indre drivkraft. Eller er det bare sludder?

Jeg grubler over Orwells slutninger og finner meg vel til mote. Samtidig ser jeg at jeg kan benytte dette til å avsløre litt om hvordan jeg selv skaper mine tekster. Hvordan jeg selv ender opp med noe som enkelte kanskje kjenner seg igjen i?

La meg sette scenen på plass først: gamle meg, snart 70, rusler av og til rundt på kveldstid. Og med rikt utvalg veier og stier er det åpnet for nesten utallige varianter av veivalg. Her om dagen (eller: kvelden) ble rusleturen krydret med at noen bak en hekk var litt uenige. Jeg ville ikke kalt det krangel, men lydnivået var høyere enn innendørs. Og de var ikke enige.

Dette var nok til et første vers i en mer kompleks helhet. Se nedenfor. Men en av mine venner – som i årevis har vært støttende og positiv til mine skriblerier – mente denne teksten var fullstendig nok. Jo, for de som forstår og kjenner seg igjen er den fullstendig nok. Men for mine lesere?

Du og jeg i en akustisk strid
ord i mot ord så sant vi har tid
Ingen vil gi seg, ingen vil fred
I fellesskap river vi gleden ned

Ordet krangel ble for hardt på det jeg overhørte. Samtidig var det en avstand mellom de to som jeg kunne kjenne meg igjen i. Jeg visste (av erfaring?) at dette kunne de komme ut av med bena godt plantet på jorda. Og med større respekt for hverandre. Men de kunne også trå feil.

Krangelen reduserte jeg til «en akustisk strid». Ille nok. Og her ser kanskje noen hvorfor jeg og andre skriver tekster. For vår egen del? Delvis. For alle andre? Ja, absolutt. Men skapte jeg uttrykket «akustisk strid» der og da? Sannheten er at jeg vet ikke. Og sannheten er at jeg ikke har noe minne av å ha sett eller hørt uttrykket før. Likevel føler jeg at uttrykket gir mening.

Tilbake til min venn som fant de linjene der som tilstrekkelig. Jeg beundrer han for det. Beundrer han for at han erkjenner å ha en livserfaring rik nok til å finne de linjene som tilstrekkelig. Samtidig vet jeg at jeg selv ikke har en erfaringsbakgrunn som er tilstrekkelig. Er jeg bare en «wanna-be». Eller kan jeg bli til noe?

Den teksten skal få et mer fullendt fundament. Imens ber jeg dere alle ta enda bedre vare på hverandre. På nordnorsk: vi har det ikke mer morsomt enn det vi selv steller i stand. Derfor: hjelp også alle ikke-nordnorske til hvordan man steller det i stand.

Avslutningsvis må jeg vel kommentere noe som den observante leser kanskje har registrert? Linjene åpner med «du og jeg». Og det er altså etter at jeg har fortalt at det var to andre personer som diskuterte.

Løsningen på den lille diskrepansen ligger ganske enkelt i et lite grep som jeg mener de aller fleste skrivende benytter seg av. De flytter gjerne fokus fra seg selv ved å plassere seg i tredje person (han eller hun). Og de flytter fortellingen nærmere leseren ved å benytte første person selv om teksten ikke handler om skribenten.

De gangene der mine tekster benytter første person og dette samsvarer med meg selv så ser jeg på meg selv som mer avslørt, mer blottstilt, mer naken. Likevel håper jeg noen lesere vil projisere teksten på seg selv – som første person. På den måten kan teksten få mer betydning for flere enn meg selv.