Jeg er imponert over lyrikken til Thore!

Ordene betyr virkelig noe i denne boken. De kan gripe tak i hjertet ditt og riste det til gråten kommer frem.

Jeg må virkelig si at denne forfatteren har skapt noen tekster som treffer livet med nøyaktig innsiktet ammunisjon. Noen ganger med grovskyts og kanon. Jeg gremmes over likegyldigheten blant jordens ledere. Blir forundret over dybden i tekstene om tro. Smiler av det sarkastiske mellom linjene.

Så kommer jeg der teksten beskriver de dypeste, såreste og varmeste deler av livet. Der de indre følelsene tvinges frem av ordene jeg leser, og plutselig handler det jeg leser om meg. Jeg legger fra meg boken. Overrasket og stille. Tankefull er jeg hos mine barn, foreldre, venner.

Ordene betyr virkelig noe i denne boken. De kan gripe tak i hjertet ditt og riste det til gråten kommer frem.

En vel gjennomført diktsamling, med faste rytmer og enderim – mer gjennomsiktig og lettere tilgjengelig for kritikk enn om det hadde vært valgt en mystisk modernistisk form. Og dette håndverket beherskes. Jeg har funnet svært få nødrim eller klisjeer. For meg er det nærliggende å tenke på diktene som sangtekster, noen sågar med refreng. Men det ble fort klart, allerede fra første dikt, at dette ikke er mange muntre viser.

Her er tekster preget av sorg, savn og sykdom – «Nok for et helt orkester», som Arild Nyquist ville sagt. Noe om verden i stort, og om livets generelle meningsløshet, slik Predikeren taler om jag etter vind, men best om personlige erfaringer, der det sterke inntrykket er ærlig tale om levd liv.

Noen av diktene ga meg en assosiasjon til en annen poet, både i form og innhold, pussig nok en denne boka alfabetisk kommer til å stå ved siden av i bokhylla, nemlig Petter Dass «Klage-Sang udi hans 6 Aars langvarige Sygdom» (Han hadde visst nyregrus).

Men så dukker det opp et skjevt smil med «Tolv minutter», god ide og deklamerbart (har lest det høyt for kona). Et annet jeg synes er veldig fint er «Livets avbrytelser». Diktet om mor, «Velkommen hjem», kunne lett blitt en klisje, men er nakent og vakkert, og favner et helt liv med få linjer.

«Hver eneste gang» oppsummerer godt hvordan det er å skrive noe, ikke bare dikt. Så dette er heller ikke noe omfattende fullendt forsøk på å oppsummere førsteinntrykket av «Språkets stier», men noen foreløpige tanker, slik jeg fikk til i en kveldstund.