Det har vært sagt og skrevet mye om inspirasjon. Kanskje særlig av folk som mener å ha vært borti det fenomenet.

Men for slike enkle sjeler som meg så er kanskje begrepet litt vel luftig? Kanskje er det bare det man kan kalle øyeblikkenes innskytelser som gir meg tekst. Helt uten bruk av store språkmodeller (LLM)?

Så skjer dette ene: jeg våkner midt på natta av noe som helt klart kan betegnes som hjerteflimner. Hjerteslagene er «grunne», hyppige og med liten effekt mht. det å kunne flytte blodet rundt i skrotten.

Der og da dukker frasen «vær stille, mitt hjerte» opp fra ingenting. Dette følges så opp med «vær stille en stund». Og hjertet lystrer. Trommevirveltakten reduseres og går over i noe som er en mer ordentlig rytme.

Det er da denne plutselige innskytelsen vris rundt til en mer generell historie enn det rent medisinske angående hjerteproblematikk. Og hva annet kan det være enn det de fleste skriveriene om hjerter dreier seg om? Noe som kanskje eventuelle lesere kan kjenne seg igjen i. Dermed er teksten på vei bort fra meg selv, første person, til den ukjente leseren der ute, tredje person. Neste linje faller raskt på plass: «Jo, jeg vet at du lengter, at du søker en grunn».

Det er nå det egentlige arbeidet med teksten begynner. Historien må skapes og den må fortelles på en måte som mange kan kjenne seg igjen i. Både rytme og rim må følge samme mønster som de to åpningslinjene. Etter hvert faller alt på plass til en tekst jeg er ganske så fornøyd med.

Men jeg klarer ikke å fri meg fra innledningen basert på en litt unormal hjertefrekvens og dermed blir avslutningsstrofen den småfrekke «Du ga det du hadde, jeg går med et smil».

Pass på hverandre.