De aller fleste har vel kjent på den følelsen: nå haster det litt?

Over lang, lang tid har jeg notert ned tekster. Idéer til tekster. Små bruddstykker som kanskje kunne bli til noe mer. Eller ganske enkelt fraser som har gjort meg nysgjerrig. Tanken om at noe av dette skulle publiseres i en eller annen form var vel der av og til? Men alltid fantes det noe som var mer viktig. Helt til jeg en dag fikk en kraftig påminnelse om at det plutselig kan være for sent.

Det skulle ta mer enn fem år fra det øyeblikket da jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe med disse tekstene til boka så dagens lys. Kronglete fem år. Underveis ble noen av tekstene lagt ut på Instagram og noen på Facebook. Uten at dette ga noe særlig med tilbakemeldinger. Alt er slettet derfra nå.

Jeg kunne skrevet mye om forlagsbransjen og deres holdning til debutanter, måten de kommuniserer på og måten de neglisjerer deg på ved ikke å svare. Men det er lite interessant her og nå. Boka har landet hos riktig forlag og er tilgjengelig for de som måtte ønske den. Selv om det er skjær i sjøen også der.

Hvor forsvant de fem årene med det jeg ville skrive og få utgitt? Deler av tiden ble brukt på mer lødig lesestoff. Og innimellom sorterte jeg ut utkast, idéer og antydninger til dikt. Deriblant noen jeg mente var fullstendige allerede. Blant drøyt 1.000 slike valgte jeg ut noen titalls. Disse ble presentert for ulike forlag drøyt to år etter at jeg fikk det sparket bak. Med fasit i hånden kan jeg vel bekrefte at de første forsøkene kunne vært bedre satt sammen. Men likevel mener jeg at noen av tilbakemeldingene var svært underlige. Det er ikke bare begrunnelsene som forlagenes konsulenter leverer som er noe underlige. Det er også det servile språket de har lagt seg til der de nærmest opphøyer sin egen status og søker å gjøre deg til bare en av hundretusener.

Det gikk over fire år før jeg til slutt satt med en nedstrippet samling som er den som er i boka. Noen av disse tekstene er personlige. Men noen tekster håper jeg er mer allmengyldige. Enkelte tilbakemeldinger kan tyde på at jeg har truffet noe hos noen lesere. Her om dagen sa en leser at hun var så glad for den boka. Det er noe av det beste en forfatter kan få som tilbakemelding. At boka kanskje forutsetter at man har levd en stund for å kunne kjenne seg igjen i den får så være.

Det skulle gå over fem år før jeg slapp løs diktet nedenfor. Årsaken er ganske enkelt at det er stadig litt vanskelig å forholde seg til beskjeden «vi holdt på å miste deg». Det tredje tilfellet med anafylaksi kunne fort ha blitt det siste.