Leilighetsdikt
Ordet «leilighetsdikt» trenger kanskje en forklaring? Jeg tror fenomenet er gått litt av moten. For hvem gidder vel høre på rim i ny og ne? Det er altså ikke snakk om leiligheter på noe som helst slags vis. Nei, leilighetsdikt er dikt skrevet til en spesiell anledning. Og slike har jeg mange av på samvittigheten.
Et av disse ble til i jappetiden da mange nyrike skaffet seg børstraktor. Og en del av disse nyrike slo seg opp ved å lokke til seg småsparere inn i prosjekter og aksjehandler som ikke alltid var til småsparernes gunst. Tvert i mot så var det en god del småsparere som investerte sparepengene i prosjekter der de snart satt igjen med null i verdi. Og noen var så uheldige at de satt igjen med gjeld i stedet for penger i banken.
En av disse småsparerne var passasjer i taxi 35 i Tromsø der jeg fikk i oppdrag å kjøre han hjem fra flyplassen. Jeg visste nok om passasjer, og det han hadde vært utsatt for, fra medieomtale. Og jeg fikk fort bekreftet at han hadde vært en tur i Oslo i forbindelse med en rettssak der en nyrik stod tiltalt for å ha svindlet til seg millioner. Min passasjer formelig kokte av sinne da han la ut om turen og hva resultatet var. Han fant liten trøst i at svindleren ble dømt til fengsel all den tid saken om erstatning ikke var avklart.
Jeg tenkte som så: fredag ettermiddag og en uheldig mann koker av sinne og skal hjem til kone og to barn i barneskolealder. Det blir jo ingen god oppladning til helg og fritid. Så der og da forfattet jeg dette lille rimet som en beskrivelse av svindlerens situasjon etter at dommen var falt:
Når flesket e skrella av skrotten,
du søkk mykje lettar’ tell botten
En ting vil vær’ bra,
du bør være glad:
Du tar mindre plass i kasjotten
Latterkula som fulgte fra min passasjer fikk nesten taxi 35 til å gynge. Det var en blid mann jeg avleverte på hans hjemmeadresse. Forhåpentligvis kunne han skyve bort tankene på svindelen han hadde vært utsatt for til mandagen kom?
Tilbakeblikk
I løpet av mange år har det blitt ganske så mange leilighetsdikt. De aller fleste med mer substans enn det ovenstående. Men som leilighetsdikt flest egner de seg ikke for nye fremførelser siden den tid de var aktuelle er forbi. Akkurat som tiden for «Ettertenksom blues» (*) er forbi, så er også disse diktenes tid forbi.
Det kunne vel hende
Det kunne vel hende jeg skrev leilighetsdikt
om tåpelige planer og logisk svikt
Da kunne det vel hende jeg gikk tom for ord
når jeg så hvem som satt ved ledernes bord
Det kunne vel hende jeg fikk framtidstro
og et håp om at jeg kunne skikke mitt bo
Men når dagen var over og alt som var vårt
var pantsatt og solgt, da kom jeg til kort
Det kunne vel hende jeg lengtet mot vår
Forventningens glede og bedre kår
Men jeg frøs fast i sorgen hver vinternatt
kvalt av minner om hva jeg hadde forlatt
Det kunne vel hende jeg så imot dag
med nærhet til kjærestens hjerteslag
Men bak meg lå ord jeg ytret forkjært
Et liv i ruiner var alt som var nært
Det kunne vel hende at jeg fant min ro
En eviglang søvn i en natt som var god
Men sjelen var rastløs og dro meg avsted
og her, ja kun her, fant jeg endelig fred
Det kunne vel hende at jeg ble forstått
At jeg kunne hedres for noe så flott
som gode idéer og skjønn harmoni
Men nå har jeg dratt og er endelig fri
(*) «Ettertenksom blues»: en låt av det verdensberømte bandet «Tomme tønner».
Boka er å finne hos bokhandlere og enkelte bibliotek.
