Høsten 1968. Jeg var tolv år. Sjette klasse. Siste året på barneskolen. Og hjemmelekser som sjeldent var festlige. Ikke ga de meg noe. Og ikke så jeg en tråd inn mot mening og forståelse for alle disse oppgavene.

Jeg hadde ikke hørt ordet «prokrastinering». Men jeg kjente godt til det fenomenet. Kjente til det i praksis, men ikke i teori.

I hjemmelekse stod det ført opp noe som jeg hadde latt ligge for lenge ugjort. Det skulle leveres inn en stil. Oppgitt tema husker jeg ikke. Krav til lengde på besvarelsen husker jeg ikke. Men følelsen av kjedsommelighet var veldig intens. Nok en gang en tekst med sludder og vas basert på oppdiktede opplevelser og fantasi. Og med hvilket resultat? Jo, den lite inspirerende læreren ga meg S eller M. Uansett om jeg la min flid i diktningen eller ikke.

Håpløst kjedelig.

Men nå måtte jeg til pers. Nå måtte stilen produseres. Men hvordan kunne jeg gjøre lidelsen mindre?

Så slo det meg: når ikke tekst i seg selv er viktig, når ikke innhold i seg selv er viktig, så kan man velge en annen form enn prosa. Vri det hele om til en tekst med rim og rytme. La det se ut som poesi. Ikke for å gå Henrik Ibsen i næringa. Han var jo dessuten død den gang da. Nei, kun for min egen fornøyelse ble akkurat den stilen et langt rim som ikke haltet så altfor mye. Nesten ok poesi.

Fornøyd lukket jeg skriveboka. Nå manglet det bare at jeg fikk en Lg på innleveringa. Da vil jeg kunne få balansert ut litt tidligere resultater. Mindre for enkelte med litt mindre morsom oppførsel å henge seg opp i.

Dessverre lyktes ikke planen. Da jeg fikk tilbakemeldinga så var den overstrømmende positiv. Norsklæreren skrøt av teksten. Og hun spurte om jeg ikke kunne lese den opp på den tilstundende juleavslutninga. Mitt svar var et solid nei. Kunne sikkert lagt til sterkere ord for å nekte slik opptreden. Men jeg trodde at en presumptivt voksen lærer skjønte tegninga. Det var mindre enn et år siden jeg begynte på den skolen. Og det kunne være vanskelig nok å passe inn. Høytlesing av en fortelling var ikke noe jeg ville gi meg inn på. Selv om opplesningen ville være på bokmål ville min annerledeshet i dialekt skinne gjennom. Men det var ikke den egentlige grunnen. Jeg ville bare ikke at det skulle være oppmerksomhet rundt min tekst.

Jeg hørte ikke noe mer fra norsklæreren angående den juleavslutninga. Ikke før selve avslutningsarrangementet. Der var elever, foreldre og lærere. Sikkert saft og brus og noe bakverk. Og rektor. Norsklæreren reiser seg et stykke ut i arrangementet. Hun annonserer høytlesning. Og introduserer den som skal lese. Klassens primadonna. Idet han åpner munnen og ytrer det første ordet skjønner jeg hvor dette bærer hen!

Full katastrofe. Det er min tekst han leser. Den er min vri på en stil. Det er poesi men det leses med like lite innlevelse, rytme og forståelse som en handleliste til bruk på nærbutikken. Teksten maltrakteres. Den knuses og slynges ut i rommet fra en som er veldig fornøyd med å ha oppmerksomheten. Mens jeg kveles. Og jeg venter på det endelige nådestøtet.

Og javisst, nådestøtet kommer. Oppleseren tier stille. Han takkes av norsklæreren. Og norsklæreren vender seg mot meg. Hun sier «Vil forfatteren reise seg».

Det fantes selvfølgelig ikke et synkehull der som kunne sluke meg. Det fantes ikke overnaturlige evner eller annet som kunne redde meg fra fornedrelsen ved å reise seg opp. Jeg hadde for lite fartstid i hvordan man best kunne komme seg noenlunde helskinnet fra en slik situasjon.

Det skulle gå flere år før jeg igjen skrev noe annet enn det pliktmessige.

Eventuelle kommentarer kan sendes inn via kontaktskjema.